Foreldresjokket

Det er først etter at vi selv blir foreldre, at vi blir usikre og ut av det blå ble all vår tidligere kunnskap borte. Det samme med alt vi tok for gitt, alt som virket så åpenbart, så enkelt og intuitivt.

Vår sønn har også vanskeligheter med å sove. Og årsaken er ikke fordi han er kald, varm, sulten, har magevondt eller tenner på gang. Vår sønn spiser heller ikke. Det er ikke fordi suppen er for tykk eller for tynn, eller for salt eller for lite salt. Sønnen vår snakker ufint tilbake til oss. Det er ikke fordi han har fått en dårlig oppdragelse her hjemme eller på skolen. Faktisk er ingenting slik som vi alltid har sagt til andre at det skulle bli. Det er da vi innser at alle teoriene vi har kjennskap til ikke alltid fungerer i det virkelige liv.

Ofte får vi kun fortalt det positive med det å være foreldre. Gleden av å ha en baby hjemme og det å ha en familie som vokser. Det verdifulle oppdraget med å bringe et nytt menneske til denne verden, å oppdra et barn og overføre våre beste verdier til han eller henne. Men lite ble sagt for å forberede oss på alt det andre. Ubehaget som graviditeten fører med seg hos mange kvinner, fødselen som ikke alltid er så enkel og sjarmerende, fødselsdepresjonen, endringene og belastningen det å ha en baby påvirker et forhold, søvnmangelen, de tynnslitte nervene og alle de andre tingene vi ikke en gang kunne drømme om.

Pang, så entret vi inn i stadiet hvor man blir overlesset med informasjon. Med den eksplosive veksten i den digitale verden, har alle plutselig en plattform hvor de kan dele sine meninger, ofte på en ufiltrert og realistisk måte. Mamma- og pappaforumer, Facebook grupper, fødselsblogger, alt dette og mer er der ute. Alle klager og frustrasjon ble forsterket og delt med dem, det ble også den mørkere siden av foreldrerollen. Det å ha barn kan være strevsomt. Du kan føle deg alene med barnet i armene og et barn kan drive et par lenger i fra hverandre. Vi kan ikke engang ta et bad i fred og ro og man får gjort halvparten av det man har planlagt og drømt om å gjøre i løpet av svangerskapspermisjonen. Alt som virket så opplagt for andres barn, ser ikke ut til å fungere for vårt. Da innså vi at vi ikke tidligere visste noe om det å være foreldre.

Man kan i liten grad forberede seg på det å bli forelder, man må være ydmyk for det som kommer. Man kommer til å forstå hvor lite kunnskap man hadde fra før av og innser at det beste ofte er å lytte til magefølelsen. Plutselig blir det mindre viktig at vi har lest alle anbefalte bøker, sett alle dokumentarene og deltatt på alle de kursene og foredragene det forventes at man deltar på. Et barn- alle barn overrasker oss på nye måter og minner oss på alle de gangene vi har hørt foreldrene våre si «du vil forstå det den dagen du får barn».

Det å være forelder er å tilbringe resten av livene våre ved å gjøre og si ting som vi sverget av vi aldri skulle si eller gjøre. Det er en slags prøving og feiling som ikke følger noen spesiell logikk eller rekkefølge. Vi vil ikke annet enn godt for de små skapningene som stjeler hjertene våre og vender livene våre opp ned. Livene våre blir helt annerledes som foreldre, men vi får så mye igjen for det, det er verdt det!